En europeisk stemme

Norge har vokst fra EØS-samarbeidet og taper innflytelse i et stadig mer integrert Europa. Det som ble etablert som en ordning for små europeiske fyrstedømmer, tjener ikke lenger som modell for Norges samarbeid med Den europeiske union.

Det er tre uker siden EU-ambassadør Oda Helen Sletnes’ notat til den norske regjeringen ble offentliggjort etter en lekkasje i Aftenposten. Samarbeidet mellom Norge og Unionen har stort sett løpt smertefritt i de 15 årene EØS-avtalen har eksistert. Imidlertid har integrasjonen i EU nådd en ny fase. Det er ikke lenger EU-kommisjonen som er sentrum for Europa-arbeidet. Det mellomstatlige samarbeidet i Europa blir overtatt av en rekke agenturer og byråer i EU-regi. Norge har forpliktet seg til å følge EUs beslutninger. Problemet er at EØS-avtalens konsultasjonsordning bare gjelder kommisjonens arbeid. Norge er derfor satt utenfor innflytelse i de nye samarbeidsformene.

For eksempel foreslår EU en ny europeisk, overstatlig myndighet som skal regulere finans- og kredittmarkedene. Den skal også regulere norske banker og kredittinstitusjoner, ettersom det er viktig for Norge å delta i de europeiske finansmarkedene.

«Da blir mer krevende å finne gode løsninger for norsk tilknytning i samsvar med EØS-avtalens system og innenfor de grenser vi har for overføring av norsk myndighet til overnasjonale organer,» skriver ambassadør Sletnes.

Vi skulle tro at EØS-avtalens krise ville bli et hett tema i den norske stortingsvalgkampen. Den europeiske samarbeidet vil jo være avgjørende for fastlands-Norges fremtid etter at oljen har tatt slutt. Nei, isteden opplever vi at de fleste at Stortingets politikere og kandidater ikke vil ta stilling til EU. Det utgående rød-grønne regjeringen har fredet spørsmålet. Det største borgelige partiet, Fremskrittspartiet, tør ikke diskutere spørsmålet internt.

Ambassadør Sletnes sier i sitt notat at Norge må ta stilling til et økende utenrikspolitiske engasjement i EU. Unionen står for store utviklingsprosjekter i tredjeland, og Norge er med å finansiere disse overføringsordningene. Imidlertid kan bare EU-borgere ansettes i disse organene. I krisesituasjoner regner EU-ambassadøren med at EU vil reagere raskere enn hittil.

EU har bygd opp en egen militær struktur i Brussel, og NATOs nye generalsekretær Anders Fogh Rasmussen ønsker at EU skal overta en stadig større ansvar for forsvars-og sikkerhetspolitikken i det europeiske nærområdet. NATO har i øyeblikket nok med sitt engasjement i Afghanistan. I internasjonale konflikter vil norske NATO-soldater oftere opptre under EU-kommando, for eksempel i Aiden-bukten, i Afghanistan og i Kosovo. Igjen kan ikke Norge delta der beslutningene fattes. Norge kan bare konsultere – og ofte når beslutningene i hovedsak er fattet. EØS-samarbeidet består i økende grad av å kunne si ja eller nei til beslutninger som andre har tatt.

Dette viktige veivalget skal ikke velgerne vite noe om i en norsk stortingsvalgkamp. Nei, temaet skal forties, og Norge skal fortsette å gjøre det EU bestemmer. Samtidig sikrer Norges største partigruppering, Arbeiderpartiet og Høyre, at saken ikke kommer opp til diskusjon. Intet tyder på at noen tør å nevne E-ordet når Norges neste regjering blir dannet om få dager.