En europeisk stemme

Over 60 prosent av Norges lover blir besluttet av Den europeiske unions lovgivende organer. Norsk innvandrings-, energi og forbrukerpolitikk bestemmes av forsamlinger hvor norske borgere ikke er representert.

Hvis du går inn på (det helnorske) flyselskapet Norwegians sider med forbrukerinformasjon, står det hvilke rettigheter en forbruker har dersom en flyavgang blir kansellert. Loven som regulerer forholdet heter Det europeiske råds forordning nr. 261/2004. Erstatningsbeløpene er selvfølgelig angitt i euro.

Mange nordmenn blir overrasket over å høre at når EUs transportministre møtes kalles de Det europeiske råd. Rådet er det ene av EUs lovgivende organer. Når en forordning er vedtatt, gjelder lovens tekst – etter noen manøvre – ikke bare i EU, men også i EØS-landene (Norge, Island og Lichtenstein).

EUs annet lovgivende organ er EU-parlamentet. Fellesskapsmetoden er den normale prosedyren for lovgivning: Kommisjonen foreslår. Parlamentet og Rådet vedtar. Noen ganger blir lover vedtatt i form av et direktiv. Da er det EU-kommisjonen som skal sørge for at hvert lands regjering følger opp direktivet. I Norges, Islands og Lichtensteins tilfelle er det EØS-overvåkningsorganet som skal holde oppsyn med regjeringene. Nylig ble Norge tvunget til å gjennomføre EU-direktivet om vannkvalitet, og Norge holder i øyeblikket på med å gjennomføre tjenestedirektivet. Det skal sikre EUs tjenestefirmaer adgang til det norske markedet på lik linke med norske firmaer. Og sikre norske firmaer adgang til EUs marked.

Det er uredelig når norske politikere later som om Norge står utenfor EU. Alt for å unngå å si åpent at Norge som en liten, åpen økonomi ikke kan stå utenfor det europeiske fellesskap.