Hovedmeny:

En europeisk stemme

DDR

Mitt første møte med kommunismen var i juni 1979. Som 15-åring var jeg på klassetur, via Malmø og Trelleborg, til Travemünde i den såkalte Tyske demokratiske republikk. Klokken kan ha vært 6 om morgenen da toget gled inn i den østtyske morgentåken på grensestasjon Travemünde. På plattformen runget metalliske tyske kommandostemmer. Tungt bevæpnede soldater i lange frakker marsjerte frem og tilbake. Ekkoet av bjeffende schæferhunder vekket oss.

Passkontrolle! Den ene offiseren hadde gulltann og en ekstra distinksjon. Den lange lærfrakken var maken til den SS-offiserene hadde på film – men hakekorset var byttet ut. Vår lærer hadde glemt å kjøpe visum. Reisebyrået hadde sagt at det kunne vi gjøre på stedet.

Bilde fra wikipedia.de

På dette tidpunktet hadde mannen i frakk og maskinpistol blitt helt rød i ansiktet. Han blåste uhemmet i sin fløyte, før han gikk over til å skrike høyt – veldig høyt – på tysk. Alle som var under 15 år skulle inn i en vogn. De over 16 skulle inn i en annen. Raus! Vi var overbevist om at vi ble sortert for å bli sendt videre til Den sosialistiske bonde- og arbeiderstats arbeidsleir for ungdommer uten visum. Vår unge lærer hadde antatt en helt annen ansiktsfarge enn lill-Göbbels. Han var nå kritthvit.

En hel del (vesttyske) mark oppklarte misforståelsen. Et beløp for de på 15, og et litt høyere beløp i vestmark for de andre, og misforståelsen var oppklart. På veien til Berlin gled vi gjennom det ene trøstesløse landskapet etter det andre. På alle stasjonene de samme grå, forfalne bygningene. Den eneste fargeklatten var en og annen plakat med tekster som: Vi takker den sosialistiske revolusjon for alle våre fremskritt.

Det verste var menneskenes apatiske blikk. Intet håp. Ingen gnist. Ingen livslyst.

Ved grenseovergangen til Vest-Berlin ble grensekontrollen verre. Flere speil, schäferhunder, maskinpistoler. Øde plattformer med isnende kommandostemmer og tomme blikk.

(…)

Vest-Berlin var et fantastisk syn for en 15-åring. Brede gater. Velfylte butikker. Mange mennesker å se på. Farger, mote, livslyst. Og øverst  på Europa-Center: Mercedes-stjernen som snurret rundt slik at hele Berlin kunne se dette symbol på frihet og kapitalisme.

10 år senere
I Ungarn og Tsjekkoslovakia er betongkommunistene avsatt, og grensene mot vest er åpnet. Polen har fått en overgangsregjering med medlemmer fra den forbudte fagforeningen Solidaritet. Øst-Tysklands generalsekretær Erich Honecker har ikke lenger tillit hos den sovjetiske generalsekretær Gorbatsjov. Honecker vil bruke mer brutale maktmidler for å beholde makten. Gorbatsjov tror at økonomiske reformer kan redde kommunistenes dominerende maktposisjon.

Günter Schabowski, pressetalsmann for kommunistpartiets sentralkomité, holder pressekonferanse i Øst-Berlin 9. november. Han kommer litt sent og har ikke fått med seg at nyheten skal holdes hemmelig til neste dag klokken 16. Han forteller at kommunistpartiet har besluttet at de som ønsker det, skal få reise ut av Øst-Tyskland uten å måtte begrunne det spesielt.

– Når? spør journalisten. – Eeeh, så vidt jeg forstår – umiddelbart, svarer Schabowski, som ikke har satt seg inn i saken. Det vesttyske nyhetsbyrået DPA sender ut et telegram om at “Øst-Tyskland åpner sine grenser”.

Klokken 22 samme kveld gjengir nyhetsoppleseren i det vesttyske Tagesthemen meldingen om at Øst-Tyskland åpner sine grenser. På dette tidspunktet har tusenvis av østtyskere begynt å samle seg ved grenseovergangene i Muren: Ved Bornholmerstraße og Invalidenstraße. Borgerne har sett i fjernsynet at de nå har rett til å krysse grensen. Harald Jäger, sjefen for grenseposten i Bornholmerstraße, har ikke hørt noe om den nye beslutningen. Men det er turbulente tider i Europa, og det virker jo som om folk insisterer. Han åpner grensebommen.

pommern

Juni 2008
Jeg står på den tidligere statsgrensen mellom de to kommunistvennene Øst-Tyskland og Polen. En 30 meter bred dødsstripe skulle forsikre Polen om at Tyskland ikke tok tilbake de gamle østpreussiske områdene. Og at polakkene ikke smuglet inn varer fra det mer velstående Øst-Tyskland.

EU- og NATO-landet Polen er nettopp blitt medlem av Schengen-samarbeidet, Europas grenseløse passområde. Det er bare brostenen som slutter der det gjenforente Tyskland begynner. Sykkelturister krysser ubehindret grensen på vei til de hvite badestrendene på denne vakre sommerdagen.

Toll- og passkontrollantene er borte. Det samme er vakttårnene, lyskasterne, minene, piggtråden, shæferhundene og mannen i omsydd SS-uniform. Den 30 meter lange stripen ned til Østersjøen er blitt renset opp med penger fra Den Europeiske Union – og skal nå være et naturreservat. Øya Usedom er blitt gjenforent – slik den var før 1945.

Berlinmuren var det sterkeste og mest groteske symbolet på Europas deling. Stormens øye. Utstillingsvinduet for Øst og Vest. Mange fryktet et innadvendt og nasjonalistisk Tyskland. Isteden gjennomførte landet en fredelig revolusjon og en ordnet gjenforening. Tempoet i den europeiske integrasjon ble satt opp – med en felles valuta og et passfritt område i hele Sentral-Europa.

I dag er Berlin det sterkeste og klareste symbolet på Europas gjenforening.

[Arkivbilde fra wikipedia.de]

E-ordet

Norge har vokst fra EØS-samarbeidet og taper innflytelse i et stadig mer integrert Europa. Det som ble etablert som en ordning for små europeiske fyrstedømmer, tjener ikke lenger som modell for Norges samarbeid med Den europeiske union. Les mer »

Norge – sistemann ut

Island innleder i disse dager forhandlinger om vilkårene for landets EU-medlemskap. I begynnelsen av 2010 blir resultatet klart – og befolkningen skal stemme ja eller nei til forslaget. Det har Norge gjort to ganger tidligere. Les mer »

Vi som elsker Amerika

Det var vanskelig å ikke merke historiens sus da Barack Hussein Obama avga presidenteden i dag. På The Mall, hvor han ble hyllet av hundretusenvis av borgere, ble en gang byens svarte slaver holdt som fanger i bur før de ble solgt på auksjon. Les mer »

Og vi som trodde at Norge stod utenfor EU

Over 60 prosent av Norges lover blir besluttet av Den europeiske unions lovgivende organer. Norsk innvandrings-, energi og forbrukerpolitikk bestemmes av forsamlinger hvor norske borgere ikke er representert. Les mer »